Med åtte tommer fribord!

Fritjof Lynghaug Denne artikkelen - skriven av Leif B. Lillegaard - stod på trykk i bladet "Vi Menn" i 1962. Lillegaard intervjua skipper Leif Lynghaug som låg til kai med "Gurine" - eller "Halsøy" - som ho heitte den gongen - i Trondheim. Vi fann artikkelen i bladet "Leddiken" som gies ut av Øksnes Historielag.

Leif Lynghaug eigde Gurine frå 1934 til 1964, då ho vart teken over av sonen, John.

Med åtte tommer fribord!

Frakteskutene flyter av gammel vane – så lenge motoren går.

– Det er et fritt liv å være frakteskuteskipper, sier 40–årige Leif Lynghaug, som har "gått på kysten" siden han ble konfirmert og er blitt ett med kystens verste yrke, og ikke kan tenke seg noe annet.
– Men arbeidet er tungt, og chansen er alltid følgesvenn om bord, både når det gjelder liv og last og lønnsomhet. Men med værgudenes hjelp så går det.
– Noe annet er det når frakteskutene driver som høysekker for være og vind og det er usikkert om man når bestemmelsesstedet.
– Jeg husker en gang i et illsint fallvær utenfor Salta, – for ikke å snakke om Stadhavet! Sier Leif Lynghaug.

Peculiar – forunderlig! Sa engelskemannen og strøk seg over den struttende røde barten med to lange, tynne fingre. Peculiar, snøvlet han en gang til og stirret stivt på en frakteskute som dunket av sted i samme kurs som hurtigruteskipet "Håkon Jarl".

Jeg fulgte hans bikk og fikk se noe så alminnelig at jeg ikke ville ha registrert det som skjedde hvis ikke den rutete britiske turisten hadde røpet en påfallende interesse til engelskmann å være. Vi hadde møtt hveerandre ved bridgebordet, og han ble snart gjespende trett over mine manglende kunnskaper om Culbertson og ville heller høre "damned lies" om sjøormer og troll og vetter i mørke netter. Følgelig gikk vi ut på dekket og hang oss livstrette over rekken mens "Jarlen" duret videre med Torghatten til styrbord.

Hvorledes i alle gode makters navn kan den farkosten flyte?

Jeg ga meg ut på en lang forklaring om "the Torghat–hole" da jeg endelig ble klar over at han ristet uinteressert på hodet og fortsatte å stirre på frakteskuten som dunket sørover, sildelastet til ripa og vel så det. Den tverre, sinte nesen stakk opp av vannet forut, det var som en bulldog som flekket tenner for hver skvalpesjø den skummet fra seg. Styrehuset sto på hell forover og akterenden minnet grandgivelig om de pariserske sparkepikers ditto i sine mest kokette øyeblikk. Fra "skorsteinen" føk det sorte ringer til værs. Ut gjennom frontglasset i styrehuset hang den typiske kystens fribytter og lykkens pamfilius i sin klassiske uniform. Blankskjermlue og restene av en håndrullet røyk i den ene munnviken.

– Hva er det som er så "peculiar"? Spurte jeg mitt noe bonerte reisefølge til slutt.
– Two things, snøvlet han. – For det første: Hvorledes i alle gode makters navn kan den farkosten flyte? For det annet: Uttrykket i rormannens ansikt!

Det var ikke mer enn 25 meter mellom skutesidene, og jeg tittet på mannen i styrhuset. En ung kar, tydeligvis, men med et helt livs erfaring i ansiktstrekkene. Han sendte det flotte hurtigruteskipet et ytterst overlegent blikk, fullstendig ovenfra og ned, selv om situasjonen unektelig var omvendt, dro i lærreimen og slo frontglasset til med et smell som hørtes lang lei.

I neste øyeblikk slo baugsjøene fra "Jarlen" mot frakteskutesiden, fløy til værs over skuten og landet en ekstra sprut mot frontvinduene. Tre ganger på rad, og i samme øyeblikk som den hadde passert datt vinduet ned med et nytt smell og blankskjermluen med ansiktet og "sneipen" i munnviken kom til syne igjen, mer uanfektet enn noensinne.

Vi hadde møtt skipsleias ektefødte sønn, den bolde, men stillfarne kystens ridder som ikke lar seg affisere av fly eller jernbaner eller hurtigruter eller seksten–milere. Nå som før, fra selveste Petter Dass´dager til vår egen jegalder, farter han kysten opp og ned, vinter og sommer, dag og natt, med bokstavelig talt både last og liv i sine hender.

Forbudt å søkklaste skuten

Men i kanalen i Trondheim lå "Halsøy" av Sortland så bred og trygg og speilet seg i det trondheimske forurensningsproblem. Det var kveld og alt var sommeridyll. Men ingen landlov om bord i "Halsøy" forsto jeg, for da jeg ropte o´hoi, kom det to smilende fjes til syne i bysseluken.

– Det er nok best Dokker snakker med skipperen sjøl! Det skal være style om bord på ei frakteskute.

Den følgende morgen var "Halsøy" forhalt til lasteplass, og "skipperen sjøl" sto høyt til værs på dekkslasten og passe på at alt gikk rett og riktig for seg. Det var kystskipper Leif Lynghaug fra Vesterålen, nærmere bestemt yttersiden av Andøya vokkset opp og merket av øygarden. Førti år gammel, slank og sprek og spenstig om med disse dyptliggende øynene som særpreger sjømannen der nord. Ro og verdighet og den indre, dynamiske kraften som kan få en skrivemaskinhelt til å krympe seg av misunnelse.
– Vi har møttes før, vi er gamle kjente, sa jeg og fortalte om "Haakon Jarl" og passeringen ved Torghatten. Han kunne tillate seg å smile bredt under blankskjermen. Tennene var så store og hvite og flotte at de lyste som brottene i støvelhavet utenfor Øksnes. Da jeg hadde fått konklene på plass etter håndtrykket, kom vi til saken;
– Hvor gammel er egentlig skuten din, Lynghaug? Det brede akterspeilet skulle tyde på at hun ikke er noen ungmø. Et bredt smil fikk svettdråpene til å danne bekker i furene.
– For å si det som det er, så står det "Byggeår ukjent" i papirene. Men så meget vet vi at gamle "Gurine" ikke er noen ungmø, nei. Hun hette nemlig "Gurine" før vi kalte henne "Halsøy" etter en lokalitet der nord i Vesterålen. Noen tror selvsagt det er Halsøy i Vefsen som har fått den ære, men enhver likhet i så måte er altså ren tilfeldighet.

Men nå er det kommet regler om fribord, så det er ikke så greit.

Gamle "Gurine" ble altså et eller annet ukjent år bygget i Hardanger, og er med andre ord en ombygget Hardangerjakt. Sine første turer tok hun under seil, og hun seilte sikkert godt. Med sine 72 fot i forlenget tilstand gjør hun bra fart også for motor – en femti hesters Union. Den vanlige marsjfarten er syv mil, men hun kan som båter flest presses opp i noe større fart hvis det skulle vise seg nødvendig. Etter forlengelsen ter hun seg ikke så verst i sjøen heller, men frakteskute er nå engang frakteskute, så noen delikatesse i dypsjøen er hun nok ikke.

Men hun laster godt, og det er hovedsaken, 130 tonn. Men nå er det kommet regler om fribord, så det er ikke så greit.
– Akkurat. Det er forbi med slik lasting. Det er utferdiget forordning om åtte tommers fribord, og dermed mister vi en del last, det er så klart. Åtte tommers fribord! Samt en beklagelse over at det ikke lenger er tillat å søkklaste selv en frakteskute! Skal det være en spøk?

Nei. skipper Lynghaug spøkte ikke. Det er ingen innbringende affæære å føre en slik skute kysten opp og ned. Det hendte ofte, og det er ikke lenge siden, at fortjenesten lå akkurat i det åtte tommers fribordet. Turen lønnet seg ikke hvis ikke vannet så å si sto et par tommer over dekket. Og frakteskutene er dårlig organisert. Det hender at den ene skuteskipperen tar en last litt billigere enn kollegaen og dermed konkurrenten. Og det er en del slikt i dag også. Kanskje det er fordi sjøfolk likeer spenning og konkurranse i alle livets forhold, kanskje det er fordi kystruteselskapene kan seile billigere etter hvert som farten blir større.
– Men frakteskutene kommer ingen forbi, sier skipper Lynghaug. – Ikke minst fordi vi kan seile så vidt billig som vi gjør, men mest fordi vi kan smette inn i alskens "tjuvhol" der større skip ikke kommer til. Og vi er jo ikke akkurat kresne når det gjelder flotte havneanlegg og heisekraner og kaianlegg heller.

Som en høysekk bortover havet!

Skipper Lynghaug gikk fra kirkegulvet konfirmasjonssøndagen og direkte om bord i sin fars frakteskute. Han var fjorten år. Siden den gang har han "stått" om bord, i år etter år. Han lærte seg å bli kjent på kysten i den grad at hans egen bukselomme er et "terra incognita" i sammenligning. Men han smilte beskjedent da jeg spurte ham om det var med ham som med kystlosen, som påsto at han var like kjent i hele Norgesleia som i kjeften sin.

– Fritt liv, sider den unge skipperen. – Men hardt. Det er virkelig tungarbeid. Å laste og losse en slik skute kan være blodslite mange ganger, ja. som regel. Det er ikke noe for folk som vil spare ryggen sin for de tyngste tajebe, Men det er, som sagt, et fritt liv.

De dype øynene søkte ut over fjorden; – Hvis vi bare, vel og merke, kunne være så heldig at vi rakk hjem til julaften. Det har hendt at vi er blitt liggende i stormkavet og bakse og mase på selveste julaften, og det liker vi ikke, sant å si. Men som regel legger vi turene slik opp at det holder.

– Gift?
Han så ytterst forbauset på meg: – Selvfølgelig! Hans takt forbød ham å spørre i like måte. Men han gløttet ned på min høyre ringfinger og ristet lett betenkt på hodet. Familien har alt å si for en sjømann. Den er slitets mål og hensikt.
– I grunnen er ikke vi noe å skrive om, i alle fall ikke vi på gamle "Gurine". Men gammelkara, de som seilte på Nordlandsjektene, det var sjøfolk det! De kunne krysse seg frem i de trangeste løpene i den sinteste kontrari vinden med råseilene sine, kan du fatte og begripe slikt? De lastet jektene med tørrfisk med et vindfang som en hel seilføring ganske alene, men frem kom de. Jeg har mange ganger stått i styrehuset og kjent motoren under føttene og dunket frem gjennom de smale sundene og tenkt på "gammelkaran", og da føler jeg meg liten og uanselig i sammenligning Vi bare skrur på noen håndtak, og fremad det går, sakte, men sikkert.

Vel, vi har problemer, Nei, Folla er ikke den verste, her går vi innaskjærs til siste taket Det pleier gå bra. Vestfjorden er verre når strømmen setter utover for full fart. Det har hendt at vi har lagt i vei ut Landegode og tatt en chanse men så har nordøsten satt inn og med god hjelp av strømmen er vi blitt sendt som en annen høysekk bortover havet. Og med disse farkostene, breie og tverre både foran og bak, så kan man ikke akkurat si at de sitter i sjøen, nei. De går sidelengs som en annen ærfuglunge når det blåser opp, og så gjelder det å forsøke og nå opp til havn. Det har vært spennende mange ganger, itt for spennende kanskje, men det vil helst gå godt.

Når selve kjølen gir etter!

Men galt gidd det i en ulidelig stormkave ut Salta engang. Vi ble frarått å sette av sted,, men jeg mente det fikk klare seg. Men vi måtte snu og søke opp til land. Det holdt hardt. Vi måtte staupe oss frem, og det hender at "han" er så sterk i kulingene at det går den motsatte veien. Med disse breie baugene nytter det ikke å stampe seg frem når været blir helt umulig. Vanskelig kan det være å vende også mange ganger når dekklasten står over halvveis opp i masten. Det er jo lasten vi først og fremst må tenke på, at den kommer vel frem til bestemmelsesstedet uten å lide "overlast".

Skuten vår har ennå mange leveår, får vi håpe.

– Men med åtte tommers fribord – – – ?
– Ja, du sier noe. Men det heter at frakteskutene her på kysten flyter av gammel vane eller som mannen sa: De holder seg oven vanne på luften mellom sildene i sildetønna. Ikke for det, vi har holdt på å søkke noen ganger, det skal innrømmes. En gang ved Hugsholmen kom vi tunglastet opp i noe uvær. Det viste seg på verkstedet like etterpå at selveste kjølen hadde "søkke" ned i båten flere tommer. Kjølfestet hadde ikke klart å holde på tunglasten i den tunge settingen, og rett og slett gitt etter. Men det gikk godt, selv om det måtte storreparasjon til. Det var forresten på tale allerede den gang å kondemnere gamle "Gurine", men det viste seg at det lønnet seg med en reparasjon og siden har hun vært både snill og god å ha med å gjøre. Og jeg må si jeg var glad for at det ikke ble noe av å senke henne på havets dyp, som tanken var. Skuten vår har ennå mange leveår, får vi håpe.

Han ble rent myk i stemmen, skipperen. Så la han til: – Jeg skal si deg en ting: Gamle "Gurine" ble bygget omtrent som "Gjøa" til han Amundsen, og det noe å likes på!

– Du nevnte Stadhavet?
– Ja, det er det jeg liker minst, skal jeg si min mening. Vel å merke vinters tid. Nå og da har vi føring sørover til Bergen, ja, vi har vært i Hardanger også slik at "Gurine" fikk hilse på gamle kjente hvis det var noen i live ennå, vel og merke. Følgelig må vi krysse rundt Stad, og er vi uheldig med været, så blir jeg stående i styrehuset og lytte og lytte etter den minste mislyd i maskinen. En maskinstopp der ute er ingen hyggelig tanke, og det ligger så mange fraktskuter fra før at det greier seg uten oss. Men bank i bordet – hittil er vi blitt spart for både mislyder og det som verre er.

Tre mann i stedet for fem

– Vanskelig å skaffe folk til slik seilas?
– Det ville nok kanskje gå, men det er verre å få lønnet dem skikkelig. Her om bord er vi tre mann, men vi skulle vært minst fem. Det er imidlertid en umulighet – to mann til og lønnsomheten vil gå nedenom og hjem. Det er smalt nok som det er.

– Skipper, maskinist og stuert?
– Å nei, det er ikke så velordnet. Vi må være stuerter og maskinister noen hver. I hvert fall må skipperen ha en bestmann som kan føre skuten trygt videre mens han selv får seg litt søvn. Og hva stuerten angår, så "skjær vi ei brødsnei noen kvar" når magen sier oss til. Og koke kan vi alle sammen, og det er jo ikke akkurat noen kunst å hanke et par Andenes–uer i saltfisktønna og koke dem opp. Mange års feltliv på sjøen gir trening, god trening når magen er general.

– Hva nå?
– Husvær på Helgeland, og deretter Lovund. Det er noen bygningsartikler og slikt. Fin last. Og her har vi et eksempel på at fraktskuten kan man nok seile forbi, men ikke komme forbi. Det ville vært umulig for de store flotte godsbåtene til kystselskapene å komme seg inn til slike lokaliteter som for eksempell Husvær med skipene uten omlastning. Og omlastning koster. Vi for vår del seiler direkte til Husvær, losser lasten og går i sundene ut i Åsværfjorden til Lovund uten noen dikkedarer.
Men vi snakker om nordtur, er Finnmakrskysten ikke å komme fordi.
– Den er det verste av alt, når sant skal sies. Her er det så langt mellom hver havn at det blir ofte den rene chanseseilas hvis man er uheldig vinterstid og får skavær på seg. Svær sjø og uendelige avstander uten et smutthull å søke ly i om det skulle bi rent for ille – selv med åtte tommers fribord!

Ingen fryder seg akkurat over last til Øst–Finnmark vinterstid. Men ingen sier nei – det har man ikke råd til. Men Østhavet og Lopphavet og Porsangerfjorden og det ene med det annet, det hører til på skyggsiden av denne forunderlige tilværelsen på en kjøl et helt liv.

Til alt hell er gamle "Gurine" solid, tettspantet og massiv i skrotten. Og så lenge motoren går...

2 des, 2017

Comments are closed.